Kilde: Promethean Action (YouTube)
I dag møtes førsteministrene i Skottland, Wales og Nord-Irland for å planlegge oppløsningen av Storbritannia. De hevder de søker uavhengighet. Hvis du kjenner til forbrytelsene Storbritannia har begått i nyere historie, kan du bli fristet til å tro at dette er en veldig god ting, men det er det ikke. Det er del av en hemmelig plan for å beseire USA og Donald Trump ved mellomvalget i november, ved å skape massiv ustabilitet og uro over hele verden gjennom propaganda, økonomisk manipulasjon og stedfortrederkriger. Planen involverer også at Canada slutter seg til EU. Donald Trump er svært klar over dette målet, og han skyter tilbake. Så det første spørsmålet vi skal ta for oss er: hvem er det egentlig som blir demontert her? Deretter skal vi vise dere mer av den hemmelige planen. Vi avslutter med å vise dere trumfkortet: President Trumps svar.
I forrige uke sjokkerte det nasjonalistiske AfD EU med en overveldende seier i delstatsvalg i Tyskland. Og nylig dekning sier at nasjonalisten Marine Le Pen leder løpet om å erstatte Emmanuel Macron. I Storbritannia sier ferske meningsmålinger at det nasjonalistiske og pro-Brexit Reform UK ville vunnet dersom Labours statsminister Andy Burnham utlyste nyvalg. Dette skyldes hovedsakelig Storbritannias politikk med åpne grenser og den forferdelige økonomien. Men det skyldes også at Burnham og Labour-partiet åpent forråder Brexit og søker å gjenforenes med EU. Her er president Trump i går i Irland, som kritiserer den absurde EU-ordningen der Skottland kjøper sin olje fra Norge til svært høye priser, mens et av verdens rikeste oljefelt i Nordsjøen forblir fullstendig urørt.
«Aberdeen var den europeiske oljens hovedstad. Aberdeen var en utrolig hovedstad, og det kunne den bli igjen. Men de sa at hvis de åpnet opp Nordsjøen, ville Storbritannia bli rikt. Hvis de ikke åpner Nordsjøen, er Storbritannia konkurs. Takk alle sammen.»
Den er urørt fordi Skottland og EU fortsatt er forpliktet til den vanvittige netto-null-politikken, og til The City of London, som tjener penger på å spekulere i olje og andre råvarer, ikke på å produsere dem. President Trump slår nå bare fast den nakne virkeligheten. Han uttalte også det de fleste i England mener, ikke det deres overherrer forteller dem om virkeligheten. Reform-partiet har lenge kjempet mot EUs og Labour-partiets netto-null-energipolitikk. Det konservative partiet er enig i at denne politikken gjør Storbritannia konkurs, noe landet har vært siden 2008.
Vel vitende om at England er tapt, og at landets stemmer overgår de tre andre landene i Storbritannia til sammen, forsøker EU og Labour-partiet å endre hvem som skal bestemme Europas fremtid, ved å flytte imperiets sentrum til Brussel. England og Wales stemte solid for å forlate EU i folkeavstemningen om Brexit i 2016. Wales har nå sluttet seg til Skottland og Nord-Irland i ønsket om EU-medlemskap. Ellers er befolkningene i Europa og England anti-EU, anti-netto-null og mot Ukraina-krigen. Men England vil ikke spille noen rolle dersom man flytter de stemmene som styrer Europas nordlige flanke, inn i tre separate hovedsteder som bare svarer til Brussel. Du trenger ikke vinne England hvis England slutter å være den enheten som bestemmer.
President Trump kastet en politisk bombe inn i denne prosessen i Irland i helgen, da han antydet at republikken Irland og Nord-Irland burde gjenforenes, noe som skapte glede blant irske nasjonalister. Men å plassere de tre landene i EU er ikke hele historien her. Hva dette handler om, blir bare tydeligere hvis man ser på Mark Carneys vanvittige handlinger den siste uken angående Ukraina, EU og USA. Hvis alt dette er nytt for deg, tar vårt gratis nyhetsbrev en dypere titt på alt dette. Lenken er i beskrivelsen.
Min venn Tom Lango satte dette bildet fremst i sitt nyhetsbrev denne uken. Han snakker om det 100-årige partnerskapet mellom Canada og Ukraina, kunngjort av Mark Carney og Volodymyr Zelenskyj i Alberta 10. september. Det var en åpenlys avvisning av president Trumps forsøk på å få en fredelig slutt på Ukraina-krigen. Partnerskapsavtalen slår fast at Ukrainas vei mot NATO-medlemskap er irreversibel. Den lover å umiddelbart gjøre Canada til en dronefabrikk for krig mot Russland. Trump-administrasjonen vet at Biden-administrasjonens støtte til Ukrainas NATO-medlemskap var det som utløste Ukraina-krigen. Det er den reneste av røde linjer for russerne. President Trump avviser det fordi han vet dette.
Har Canada den fysiske kapasiteten til å gjøre det Carney sier? På den felles pressekonferansen med Zelenskyj beskrev Carney slik Canadas nåværende produksjonsevne. Han vet at hele greia er en veldig dårlig vits. «Og nå, ettersom Canada gjennomfører vår største forsvarsopprustning på 70 år, vil droner stå i forgrunnen av vårt oppdrag om å bygge et sterkt, trygt og sikkert Canada. Herr president, jeg må innrømme at våre væpnede styrker for øyeblikket bare har 2000 droner i infanteriet vårt.» Tanken på at Canada plutselig skulle kunne bli en enorm dronefabrikk fra dag én, og uten noen som helst amerikansk støtte, fikk meg til å lure på om Zelenskyj delte sitt lager med Carney under besøket.
Det er ikke alt Carney driver med. På torsdag reiser han til Europa for å utforske et assosiert medlemskap for Canada i EU. Ifølge Wall Street Journal er det å skape en fiende ved den nordlige grensen den klare hensikten. Journal-artikkelen omtaler at Canada legger undersjøiske kabler for å knytte sammen Europa og Canada, og i fellesskap bygger datasentre, skylagring og nye satellittnettverk utenfor rekkevidde for amerikanske teknologigiganter. Carney vil legge de rørledningene Canada trenger for å omdirigere gass som normalt pumpes over grensen til USA, til sine nye europeiske allierte. Så snart artikkelen ble publisert, protesterte kanadiere og andre så kraftig at Carney nå sier han ikke fullt ut gir opp Canadas suverenitet for et EU-medlemskap, bare deler av den.
Naturligvis vil EU, i sin nåværende forfalne og mislykkede tilstand, aldri kunne erstatte den enorme og voksende amerikanske økonomien som en levedyktig handelspartner. Men virkeligheten er ikke det vi snakker om her. Alle disse trekkene er rettet mot Donald Trump og mellomvalget. Man kunne kalle dem militariserte fantasier og vrangforestillinger. Carneys næringsminister, Mélanie Joly, innrømmer det åpent. Bare hør på henne:
«Jeg antar det jeg prøver å si er at det ikke er tilfeldig at dere har valgt ut noen produkter som er store eksportvarer fra enkelte amerikanske delstater, som vil være avgjørende for maktbalansen i Washington. Er det riktig sagt?» «Vi legger tydelig press på ulike delstater og ulike mennesker. Vi ønsker ikke å gjøre dette. Vi ønsker ikke denne handelskrigen. Vi startet den ikke. Vi har sittet ved forhandlingsbordet helt til siste minutt. Statsministeren måtte ta en avgjørelse klokken 22 på fredag kveld om å forlate forhandlingsbordet på grunn av nye krav, på et tidspunkt da han trodde han hadde en avtale.» «Ja.» «Så dette er alvorlig. Og derfor ønsker vi selvsagt ikke å gjøre dette, men vi må gjøre det fordi det handler om å beskytte arbeidsplasser og vår økonomi.»
Den andre delen av denne gale, felles EU–Canada-kampanjen mot USA er finansiell. De europeiske sentralbankene hevet rentene i forrige uke, til tross for at det vil skade deres egne fallerende økonomier. De gjorde det for å presse Fed til å heve renten denne uken og bremse Trump-økonomiens momentum. Disse samme aktørene står også bak stormløpet mot obligasjonsmarkedet, til tross for at det ikke finnes noen svakheter i amerikanske statsobligasjoner. Finansminister Bessent redegjorde for styrken i våre statsobligasjoner, og den totale mangelen på substans bak propagandaen om dem, i et intervju med Steve Bannons War Room i forrige uke. Han sa det var bare støy. La oss høre ham:
«Det er bare støy, og i min karriere har jeg tjent penger på å ignorere støyen.» Men den støyen er designet for å skape en kunstig finansiell panikk som kan legges Trump til last.
Nå er det all grunn til å tro at denne destruktive konspirasjonen ble klekket ut allerede i mai, da Barack Obama, senator Elissa Slotkin og en rekke andre fremtredende demokrater møtte Carney for å diskutere hvordan man skulle stoppe Trump. Og Trump er svært klar over at kampanjen mot ham i stor grad drives av Det demokratiske partiets utenlandske herrer.
Ta for eksempel diesel, som nå står i sentrum av energiinflasjonen. To ganger denne helgen sa Trump at han hadde bedt Zelenskyj om å slutte å angripe russiske dieselraffinerier, noe som har en massiv innvirkning på verdens forsyning. Russland er nest etter USA i å forsyne verden med diesel. Her er president Trump i går kveld:
«Problemet jeg har med Ukraina og Russland er at, vet du, mye av dieselen — dieseloljen — kommer fra Russland, og det er den store som kommer derfra, og de russiske anleggene blir angrepet av Ukraina, og jeg har bedt president Zelenskyj om ikke å angripe dieselanleggene, raffineriene.» «Kan det være at Ukraina-krigen kan ta slutt?» «Det driver den opp.» «Er det mulig at dieselprisen drives opp av at det er vanskelig å få den ut av Russland, og det er noe som skader hele verden. Vi må stanse det.»
Så Ukrainas bomber blir brukt til å nære demokratenes påstander om en «rimelighetskrise» rettet mot presidenten her hjemme. I løpet av de siste ukene har NATO også blitt stadig mer provoserende, ved å iscenesette falske flagg-hendelser rundt om i Europa og skylde på Russland. De falske påstandene inkluderer påstander om at Russland forsøkte å droneangripe president Zelenskyjs fly, samt Boris Johnsons tog på vei gjennom Polen. Realiteten er at presise nærgående angrep nær flyet og toget var advarselsskudd fra Russland.
På slagmarken taper Ukraina krigen. Men president Putin sa i helgen at europeerne nå vurderer å sende europeiske tropper til Ukraina. Skulle det skje, vil det bety krig med Europa. Det understreket Putin. Men som vanlig har president Trump et ess i ermet som disse idiotene knapt kan tro finnes: hans forhold til president Xi og Modi, som sammen med USA og Japan utgjør verdens mest produktive økonomier. De samarbeider om å forhindre krig, stabilisere det finansielle systemet og bygge den overveldende produktive realøkonomien, som vil beseire de svake og fallerende globalistene.
Så når folk sier at dette valget vil avgjøre republikkens skjebne, og at vi er i en krig, overdriver de ikke. Målet i denne krigen er sinnene til den amerikanske befolkningen, siden fienden mangler de fysiske midlene til å faktisk kjempe. Det er en krig der Tucker Carlson, doom-scrollerne og finansspekulantene er soldatene på den andre siden. Og det er en krig vi er fast bestemt på å vinne — avgjørende.