Kilde: Promethean Action (YouTube)

Tre dager før G7-toppmøtet i Avignon fløy Canadas statsminister Mark Carney til Irland, og han advarte om hva som var i ferd med å skje. Han sa at land navigerer gjennom et globalt brudd, ikke en stille overgang. Den regelbaserte ordenen fra tiden etter den kalde krigen er i ferd med å bryte sammen.

Carney ante ikke hvor rett han hadde, og på toppmøtet demonstrerte Donald Trump det med denne oppsiktsvekkende kommentaren om Israel og Syria.

«Og jeg foreslo for Israel at de skulle la Syria ta seg av Hizbollah. For ærlig talt tror jeg de ville gjort en bedre jobb med det. Jeg likte ikke at det to timer før vi skulle signere avtalen, var et angrep i Libanon, i Beirut. Det likte jeg ikke. Det ga jeg dem beskjed om. Jeg likte det ikke, ikke i det hele tatt. Men jeg synes at Syria, du vet, han har fått det landet samlet utrolig raskt. Han er svært dyktig. Og han har vært veldig god mot meg, og hvis Israel ikke klarer jobben uten å drepe alle andre, så gjør han jobben. Syria vil gjøre jobben.»

Så i hvilken verden skyver USAs president Israel til side og foreslår at den syriske presidenten, som hadde vært leder for en gruppe tilknyttet Al-Qaida, trer inn? Ikke i den verdenen Carney sørger over. Det er en ny verden, og denne uken kom den med Donald Trump til G7.

Jeg heter Susan Kokinda, og jeg har kjempet for å skape denne nye verdenen siden 1971. Så hvis du vil være en del av dette, trykk på liker-, del- og abonner-knappene og hold kontakten.

I dag skal jeg snakke om hvordan dette utspiller seg på tre måter. For det første, hvordan Trump fikk i havn avtalen med Iran etter at tidligere presidenter mislyktes i 47 år. For det andre, hva han egentlig mente med uttalelsene sine om Libanon, Syria og Israel. Og for det tredje, hvorfor begge disse hendelsene gjør Mark Carney og hans likesinnede langt mer skremt enn de gir uttrykk for.

Når det gjelder Iran-avtalen, vil alle imperiets amerikanske kanaler – enten det er mainstreampressen eller sosiale medier-universet – at du skal tro at Iran-avtalen er nok et «taco-øyeblikk». Trump feiger alltid ut. Så redaksjonsrådet i New York Times messet: «President Trump tapte denne krigen.» Og NATOs tenketank, Atlantic Council, erklærte: «Trump feirer mens USA kapitulerer.»

Hold dette i tankene et øyeblikk, for disse institusjonene er ikke dumme. De dekker bevisst over det egentlige målet. For det handlet ikke bare om Revolusjonsgarden eller ayatollahens regjering. Målet var mye større. Det handlet om hvordan Irans terrorkapasitet og trusler om å stenge Hormuzstredet har vært en del av imperiets forretningsmodell i et halvt århundre.

Det hvite hus' handelsrådgiver Peter Navarro har et veldig godt navn for det. Han kaller det «terrorpremien» på olje. Den de facto skatten som hver eneste nasjon på jorden betaler hver gang stredet trues. Og den premien flyter gjennom oppgjørssentralene i London og forsikringssertifikatene til Lloyd's of London. Å bryte opp dette var Donald Trumps mål, kun overgått av det presserende behovet for å hindre Iran i å skaffe seg et kjernevåpen.

Men hvordan bryter man opp den forretningsmodellen? Du gjør ressurser som har vært imperiets verktøy om til noe annet. Ikke gjennom kaotisk regimeendring, men ved å skape en dynamikk der det kan oppstå krefter som faktisk kan representere sin egen nasjons interesser, slik vi gjorde i Venezuela. Og det var dette J.D. Vance mente da han sa dette.

«I bunn og grunn forholder vi oss til alle i det iranske systemet. Du vet, det er Revolusjonsgarden, regimets hardlinjefolk, den militære siden. Det er den politiske ledelsen, og innenfor den politiske ledelsen har du folk som er mer hardlinje og mindre hardlinje. Vi forventer å ha hele spekteret av representanter ved forhandlingsbordet på fredag. Igjen, vi har snakket med disse menneskene, noen ganger indirekte, men noen ganger direkte, og det er det som fundamentalt har endret seg under presidentens ledelse. Vi snakker nå direkte med det iranske systemet.»

Det er ikke Lindsey Grahams regimeendring. Og Donald Trump gjorde det helt tydelig i en bemerkning på G7-toppmøtet.

«Hva sier du til republikanere som senator Lindsey Graham, som var skeptisk til avtalen?» «Er Lindsey skeptisk?» «Ja.» «Jeg får snakke med Lindsey. Han kommer i store problemer.»

Vel, hvis Lindsey er skeptisk til intensjonsavtalen, kan du bare forestille deg hva han mener om Trumps uttalelser om Syria og Israel. Men før jeg kommer til det, la meg oppfordre deg til å gå til nettsiden Promethean Action og melde deg på vårt gratis nyhetsbrev. Du har sikkert allerede skjønt at verden ikke fungerer helt slik du har fått høre, og vi vil hjelpe deg å navigere i dette nye terrenget.

Trumps Syria-uttalelser var ingen tilfeldighet. De var et budskap. Da Trump sa at Syria burde håndtere Hizbollah hvis Israel ikke kan gjøre jobben uten å drepe alle, er det en direkte utfordring til den nøye konstruerte imperialistiske arkitekturen som har holdt regionen i opprør i flere tiår. Og Donald Trump la ikke fingrene imellom.

«Er du frustrert over Netanyahu i det siste?» «Nei. Vi har et flott forhold. Vi snakker om noen sluttdetaljer. Jeg likte ikke at han gjennomførte et angrep basert på, du vet, det var en svært ubetydelig liten sak med noen droner som ble sluppet, og han ender opp med å gjøre noe veldig – jeg så det angrepet. Jeg så hvor den bomben gikk. Så du hva som skjedde? Det var ikke – det var ondskapsfullt. Det var for mye.»

Etter at han igjen antydet at Syria burde håndtere Hizbollah bedre enn Israel har gjort, tok Trump opp muligheten for et Libanon fritt for trusselen fra Hizbollah.

«Jeg har hatt et flott forhold til BB, men nå må BB være mer ansvarlig når det gjelder Libanon. Libanon pleide å være et flott land. Det var et land der man hadde professorer, leger, advokater. Det store intellektet fantes i Libanon. Nå er det bare forferdelig. Jeg vil si at av alle land har de blitt behandlet verst. Og de kan ikke forsvare seg, og de har Hizbollah, som er et problem for dem. Så nei, jeg er ikke fornøyd med måten Israel har håndtert seg selv på overfor Libanon og overfor Hizbollah. De burde ha vært i stand til å gjøre jobben raskere. Det bare fortsetter i det uendelige.»

Det er ekte Donald Trump. Han erkjenner at Libanon, som har en utrolig intellektuell tradisjon og som en gang ble regnet som Midtøstens Paris, selv må befris fra sjakkbrettet. Og BB Netanyahu har ikke gjort det. Så kanskje Syria burde gjøre det.

Skjønner du, Donald Trump forholder seg ikke til imperiets stedfortredere. Han vil forholde seg til ledere og krefter som potensielt kan representere sin nasjons suverene interesser, og det er derfor han viet mer offentlig pressetid til emiren av Qatar og presidenten i De forente arabiske emirater på den første dagen av G7-toppmøtet enn han gjorde med de andre europeiske lederne. Disse Gulf-lederne representerer landenes interesser langt mer enn Keir Starmer, Emmanuel Macron, Friedrich Merz eller Mark Carney gjør.

Trumps utenrikspolitikk opererer etter prinsippet om suverenitet – at vi har våre interesser, hver nasjon har sine interesser, og man megler ikke forholdene gjennom linsen til multilaterale eller overnasjonale institusjoner. Og akkurat den kontrasten var det Mark Carney klaget over i opptakten til G7-toppmøtet.

Så for å forstå hva som virkelig skjedde denne uken, hør på Mark Carney når han innrømmer at den gamle ordenen er død. Carney holdt to taler i Irland uken før G7. Og du kan kalle dem innrømmelsestaler. Hør på ham vifte bort de institusjonene han brukte hele livet på å tjene.

«Tsjekken refererte nettopp til en koalisjon av villige for Ukraina. Vi har vært der. Det er ikke NATO. Det er ikke G-et-eller-annet som er i ferd med å komme sammen. Det er en gruppe likesinnede land som er forpliktet til å støtte Ukraina.»

Fikk du det med deg? Imperiets egen sentralbanksjef fortalte deg nettopp at NATO egentlig ikke er den avgjørende faktoren. Og G7, som skulle være kronjuvelen i etterkrigsordenen, kaller han «G-et-eller-annet». Når Mark Carney er så avvisende til sine egne institusjoner, er nekrologen allerede skrevet.

Og se så på hva G7 produserte denne uken. En felleserklæring som lovet å styrke Ukrainas militære og stramme grepet om Russland. Og ja, Donald Trump signerte den. Overskriftene kalte det enhet. La meg fortelle deg hva det egentlig er. Det er en regning. Og den er ikke adressert til USA.

Under Donald Trump finansierer ikke USA Ukraina. Når våpen sendes til Kiev, kjøper europeerne dem, europeerne betaler for dem, og europeerne leverer dem. Så når G7 lover å styrke Ukrainas militære, er det de egentlig lover, europeiske penger. Og spørsmålet ingen så ut til å stille i Avignon, er om Europa har noen igjen. Og det har de ikke.

Og det vet vi fordi imperiet røpet seg selv bare dager før toppmøtet. Mannen med ansvar for Storbritannias militære, forsvarsminister John Healey, sluttet. Ikke på grunn av en skandale, men på grunn av penger. Han gikk av fordi hans egen regjering nektet å finansiere de britiske væpnede styrkene på det nivået som trengtes. Hans forsvarsstyrkeminister gikk ut døren rett bak ham. Storbritannias parlamentariske forsvarskomité kalte det et alvorlig øyeblikk.

Så la det synke inn. Imperiet som belærer verden om å forsvare Ukraina og stå fast mot Russland – dets forsvarsminister gikk av fordi Storbritannia ikke lenger har råd til å forsvare seg selv. Og det er disse som nettopp lovet å bevæpne Kiev. Et blakt imperium som signerer en sjekk det ikke kan innløse.

Og det er det – ikke krigen og ikke våpnene – som gjør Mark Carney skrekkslagen. Så hør på hans egentlige klage. Setningen alle siterte, men nesten ingen forsto.

«Den regelbaserte ordenen fra tiden etter den kalde krigen bryter sammen. Multilaterale institusjoner har blitt svekket. Den økonomiske integrasjonen vi har dratt nytte av, blir gjort til våpen. Det internasjonale handelssystemet vi har stolt på i flere tiår, er truet.»

Bryter sammen, svekket, forsvinner. Se på det. Det er ikke en liste over hærer eller allianser, det er en liste over det økonomiske maskineriet, de multilaterale institusjonene, frihandelssystemet, den finansielle arkitekturen. Det er en bankmanns gravtale, og han leser den fordi det maskineriet ble bygget for å gjøre – holde nasjoner avhengige, gjeldstyngede og kontrollert av imperiet – er i ferd med å falle fra hverandre.

Hvorfor? Fordi Donald Trump gjenoppretter det amerikanske systemet. Prinsippet om at hver nasjon har rett og plikt til å bygge sin egen økonomi, sin egen industri og sin egen styrke, i stedet for å leie sin fremtid fra London og Wall Street. Det er det bruddet Carney sørger over. Etterkrigstidens økonomiske system bryter sammen fordi det bare fungerte når USA underkastet seg dets regler. Og Donald Trump gjør ikke det lenger, og han håndhever nå reglene i det amerikanske systemet.

Så gå tilbake til spørsmålet jeg åpnet med. I hvilken verden overlater USAs president Hizbollah til en tidligere fiende i Damaskus i stedet for til Israel? Den samme verdenen der han forholder seg til hele det iranske systemet i stedet for å bombe det til kaos. Og den samme verdenen der han lar et konkurs Europa betale for sin egen krig.

Trump er ferdig med å støtte opp under imperiets stedfortredere, dets flaskehalser og dets klienter. Han forholder seg i stedet til nasjoner ut fra hva de kan bygge og forsvare på egen hånd. Det er derfor Iran, Syria og Carneys panikk alle er én og samme historie. Sjakkbrettet viker for det amerikanske systemet. Carney kaller det et brudd. Donald Trump kaller det en gullalder, og vi kaller det fremtiden. Og denne uken på G7-toppmøtet kom den.

Så hvis du vil kjempe for den fremtiden, gå til nettsiden Promethean Action og bli støttemedlem eller bidragsyter. Dette har vært din oppdatering midt i uken. Takk for at du så på.

Vennligst ta et øyeblikk og abonner på vårt gratis nyhetsbrev på prometheanaction.com.