Kilde: Promethean Action (YouTube)

FBI ba dem la være, men de gjorde det likevel. Rett før presidenten forlot Ankara, lekket New York Times gradert informasjon om Air Force Ones selvforsvarsevner — og de publiserte den midt i en periode med fornyet fiendtlighet med Iran og fornyede trusler mot presidenten. Den 11. juli utstedte Justisdepartementet stevninger til de fire forfatterne bak artikkelen, og gjorde klart at de leter etter kilden til lekkasjen, som departementet mener har skadet nasjonal sikkerhet.

Programlederen, Susan Kokinda, stiller spørsmålet: gjennom vår nasjons historie, hvem tjener på å fjerne amerikanske presidenter? Og hva er det denne administrasjonen nå gjør som har satt disse kreftene i full panikk?

Hun varsler at videoen vil dekke tre ting: mønsteret bak Air Force One-lekkasjen, politikken bak dette mønsteret (som verken Mark Levin eller Washington Post liker), og hvordan tapet av denne politikken har svekket nasjonal sikkerhet — og hvordan administrasjonen nå bygger den opp igjen.

De fire NYT-journalistene er innkalt til å vitne for en føderal storjury i Manhattan onsdag 15. juli. Stevningene ble utstedt av Jay Clayton, USAs statsadvokat i Manhattan, som president Trump nylig har nominert til ny direktør for nasjonal etterretning — hans bekreftelseshøring er satt til samme dag som journalistene skal møte i retten.

Kokinda peker på at narrativet allerede formes: på den ene siden de som pakker New York Times og journalistene inn i det første grunnlovstillegget (ytringsfriheten), på den andre siden anklager om at Times er falske nyheter, var involvert i kuppforsøket i Trumps første periode, og er grunnleggende anti-Trump. Men hun mener det ligger noe dypere bak — det virkelig sentrale spørsmålet er ikke hvem som lekket, men hvorfor.

Hun viser til at Trump selv pekte på dette for over to måneder siden, etter det væpnede angrepet under middagen for Det hvite hus' pressekorps, som han og store deler av kabinettet deltok på. En reporter spurte hvorfor han tror dette stadig skjer med ham.

Trump svarte at han har studert attentater, og at det er de mest innflytelsesrike menneskene — de som utretter mest — som blir angrepet, med Abraham Lincoln som eksempel. De som ikke utretter mye, blir latt i fred. De med størst innvirkning, enten angrepet lyktes eller ikke, er de virkelig innflytelsesrike.

Kokinda mener presidenten her peker på et mønster, og trekker fram at 36 år etter Lincoln ble en annen stor president, William McKinley, myrdet. De to presidentene rammet inn gjenopplivingen av det amerikanske systemet på 1800-tallet — Lincoln startet det, McKinley perfeksjonerte det, og begge betalte prisen. Nå gjenoppliver Donald Trump det samme systemet, både i navn og i praksis, hevder hun.

Hun oppfordrer seerne til å abonnere på Promethean Actions gratis nyhetsbrev for å få «den virkelige historien» som ifølge henne har vært utelatt fra historieskrivingen i over 100 år av etablissementsmedier som New York Times, skoleverket og tenketanker.

Ifølge Kokinda var Lincoln og McKinley en trussel mot det britiske imperiet fordi de omfavnet Alexander Hamiltons «amerikanske system». Hun trekker fram at Trump 4. juli eksplisitt omtalte «det amerikanske systemet» som motstykke til kommunisme, og siterer ham: kommunisme er en taper og vil alltid være det — det kommunistiske systemet er det motsatte av det amerikanske systemet, og det har aldri fungert.

Hun peker på at dette ikke var en enkeltstående uttalelse — Trumps team har i månedsvis holdt taler om Hamilton og det amerikanske systemet, og visepresident J.D. Vance uttalte nylig i Michael Knowles-programmet at den amerikanske høyresidens økonomiske politikk nå ligner mer på Alexander Hamilton enn Milton Friedman, og kalte den hamiltonske tradisjonen fremtiden for amerikansk konservatisme.

Dette utløste sterke reaksjoner fra det frie markeds tilhengere. Mark Levin forsvarte Milton Friedman og minnet om at Reagan beundret og ofte rådførte seg med Friedman om økonomisk politikk. Levin omtalte Hamilton-tilnærmingen som «sosialisme light», og sa at de såkalte nasjonalistiske populistene er mer sosialisme light enn kapitalistiske og republikanske — og sa han gledet seg til debatten.

Kokinda påpeker at også andre forsvarere av det frie marked er uenige med Levin, men fra motsatt hold: lederen for Club for Growth, David McIntosh, sa til visepresidenten at han tok grundig feil, og hevdet i stedet at Hamilton egentlig alltid var tilhenger av fritt marked. Dermed er ikke engang tilhengerne av fritt marked enige om hvordan Hamilton skal forstås.

På venstresiden har Washington Post sine egne problemer. Journalisten David Lynch publiserte søndag en sak med overskriften om at Trump angriper kommunister, mens begge angivelig ønsker en større statlig rolle i økonomien. Kokinda mener Lynchs paradoks oppstår fordi han tenker i en foreldet ramme der de eneste alternativene er stor statlig sosialisme versus lite eller ingen statlig involvering i et fritt marked — og i den rammen kan han bare kalle Trump/Vance/Bessents bruk av statens virkemidler for å styrke industri og amerikanske arbeidere for «sosialisme».

Hun trekker fram at Lynch tidligere jobbet for britiske Financial Times, en avis som har forkynt fri handel fra London i nesten 140 år, og mener at å ignorere det amerikanske systemet har vært en del av deres forretningsmodell — fordi det britiske imperiet ønsker at folk skal sitte fast i en binær forståelse av fritt marked versus kommunisme, noe hun mener holder amerikanere uvitende og sårbare for politikk som har uthulet økonomisk og nasjonal sikkerhet i tiår.

Ifølge Kokinda har Trump, Vance, finansminister Scott Bessent og resten av teamet brutt denne fellen og gjenopplivet et system som skal gjenreise amerikansk suverenitet og styrke — og det er nettopp iverksettelsen av dette systemet som setter amerikanske presidenter i skuddlinjen.

Hun peker på de konkrete følgene av fri handel-politikken for økonomi og nasjonal sikkerhet — ikke i akademiske debatter om pengestrømmer, men i tomme sveiseverksteder uten arbeidere. Friedmans frihandel flyttet ikke bare produksjon av billige forbruksvarer ut av landet, men også selve den produktive muskelen — fagarbeidere, industri og arbeidsstyrken som Hamiltons tollsatser opprinnelig var ment å beskytte. Regningen forfaller nå nettopp der en nasjon ikke har råd til å være hul: i forsvarsindustriell produksjon.

Hun viser til et intervju der «Dirty Jobs»-programlederen Mike Rowe forteller J.D. Vance at for hver fem fagarbeidere som går av med pensjon, er det bare to som erstatter dem — slik har det vært i 11-12 år. Rowe sier at det trengs en nasjonal innsats for å gjenreise fagene, at løsningen ikke bare kan være statlig styrt, men at det heller ikke finnes noen løsning uten myndighetenes medvirkning. Vance er enig, og forteller at Krigsdepartementet 15 år senere kontaktet Rowe og i praksis sa ja til det han foreslo den gang — programmet kalles «Build Freedom». Vance nevner at de trenger 400 000 sveisere og elektrikere til ubåtene, og at den nye infrastrukturutbyggingen til 10 billioner dollar og behovet for elektrikere til datasentre rett og slett ikke går opp regnestykkemessig.

Kokinda understreker at 400 000 sveisere og elektrikere bare til ubåtene ikke er en vanlig arbeidskraftmangel, men tegn på et land som har glemt hvordan man bygger det som holder det i live — fordi de som styrte økonomien i tiår hevdet at realøkonomien ikke betydde noe, bare markedene, og lot andre bygge billigere i utlandet i navnet effektivitet.

Hun trekker fram at Mark Levin, som kalte Hamilton sosialist, også er en av USAs høyeste stemmer for militær styrke og konfrontasjon med Iran, og at han da viser til Ronald Reagan og Milton Friedman. Men ifølge Kokinda holder ikke det: Reagan bygde ikke verdens sterkeste militærmakt på frihandelspolitikk — da utenlandsk import truet amerikanske fabrikker, brukte Reagan toll og andre statlige virkemidler for å beskytte halvledere, stål og verktøymaskiner, alle kritiske deler av et forsvarsindustrielt fundament. Friedmans frihandelsdoktrine er nettopp den doktrinen som tømte sveiseverkstedene og er årsaken til at landet nå kan mangle 400 000 sveisere og elektrikere.

Hun forteller at Krigsdepartementet nettopp har bevilget 10 millioner dollar til Mike Rowes stiftelse for å bygge opp igjen fagopplæringen fra grunnen av, delstat for delstat, med start i Texas, Michigan og Pennsylvania. Det finnes 7 millioner ubesatte stillinger, og en plan for å fylle dem med amerikanere som igjen kan lage ting — programmet heter «Build Freedom», et navn hun mener sier alt: Levin kaller Hamilton sosialist, Vance kaller Hamilton fremtiden, og Pentagon har nettopp satt penger på fremtiden.

Kokinda vender til slutt tilbake til Air Force One-lekkasjen og spørsmålet reporteren stilte presidenten etter angrepet på pressekorpsmiddagen: hvorfor akkurat ham? Svaret, mener hun, er at det amerikanske systemet ikke bare omfavnes av denne administrasjonen — det settes ut i live for første gang siden William McKinley, for 175 år siden. Ingen som ser dette har opplevd at dette systemet truer imperiet på alle fronter samtidig før. Nå er det tilbake, navngitt 4. juli, beskyttet av toll og finansiert av Pentagon. Og i akkurat det øyeblikket ga noen New York Times gradert informasjon om presidentens fly, som avisen publiserte etter at FBI ba dem la være. Hun oppfordrer seerne til å spørre hvem som tjener på det, og hvorfor de er mer redde nå enn på et helt århundre.

Videoen avsluttes med en oppfordring om å bli med i Promethean Action som betalende medlem for å være del av kampen, og en påminnelse om å abonnere på det gratis nyhetsbrevet på prometheanaction.com.