Kilde: Promethean Action (YouTube)
På en pressekonferanse på Camp David ble president Trump spurt om avtalen om nedrustning av Hamas. Han svarte at ingen trodde det var mulig, og knyttet gjennombruddet direkte til «suksessen» mot Iran: om man går fire–fem måneder tilbake i tid, ville en slik avtale vært umulig.
Programlederen argumenterer for at Trump har endret det strategiske landskapet i hele Midtøsten, og at konflikter som har vært fastlåst i tiår, plutselig har fått en vei ut — på måter ingen så komme.
Torsdag kunngjorde Trump på Truth Social at «Board of Peace» hadde oppnådd en historisk avtale om full nedrustning av Hamas og alle andre væpnede grupper i Gaza. Selv kommentatoren Joe Scarborough, ikke kjent som Trump-tilhenger, innrømmet at dette var uventet: en tjenestemann fortalte ham at Hamas hadde gått med på å overlevere våpen, oppgi plasseringen av alle tunnelene og godta en avvæpningsprosess, mot amnesti — etter at arabiske stater og USA presset Hamas og gjorde det klart at de var fullstendig isolert.
Programmet hevder at Hamas ikke ga etter for bomber, men fordi pengestrømmen stanset — den iranske finansieringen som har holdt gruppen operativ gjennom stråselskaper og mellomledd, ble ifølge innslaget demontert bit for bit med økonomiske virkemidler, ikke luftangrep.
Samtidig pekes det på at Israel og Libanon nå snakker sammen for første gang på 30 år, noe utenriksminister Marco Rubio nevnte under et kabinettmøte. Forklaringen som gis, er at Trump-administrasjonen har tørket ut den politiske og økonomiske støtten til Hizbollah — finansiert av samme iranske pengekilder som Hamas.
Kjernepåstanden i programmet er at finansdepartementet under Scott Bessent, ikke forsvarsdepartementet, er hovedvåpenet. Det vises til en Axios-kilde fra 27. juli som skal ha sagt at Iran sliter med å betale sine styrker på grunn av finansielt press, at regimet risikerer bank- og drivstoffmangel, og at iranske ledere visstnok frykter finansdepartementet mer enn krigsdepartementet.
Ifølge innslaget gikk denne administrasjonen etter selve maskineriet som finansierer Irans virksomhet i utlandet — Revolusjonsgardens (IRGC) nettverk av kontoer, skallselskaper og mellomledd — og har sanksjonert over tusen iranske enkeltpersoner, skip og selskaper innen oljehandel, skyggebanker, shipping, forsikring og kryptovaluta. Programmet hevder videre at mye av denne offshore-infrastrukturen egentlig er leid av Iran fra aktører i London, og at det virkelige målet er selve det finansielle systemet som muliggjør slik pengeflyt.
Det vises til at Irans valuta har kollapset og at inflasjonen nærmer seg 70 prosent, noe som ifølge programmet forklarer hvorfor pengestrømmen til Hamas og Hizbollah også stanset.
Videre argumenteres det for at denne strategien ikke var improvisert: Bessent skal i mars 2025 ha beskrevet hvordan en stor del av arbeidet hans i finansdepartementet dreide seg om nasjonal sikkerhet — sanksjoner, hvitvasking og lignende — med Houthiene i Jemen som et tidlig mål, nesten et år før den omtalte militæroperasjonen.
Programmet trekker også fram at «Board of Peace», som fikk i stand nedrustningsavtalen med Hamas, ble formelt lansert 19. februar 2026 — bare ni dager før operasjonen mot Iran startet. Organisasjonen beskrives som et samarbeid mellom over 40 nasjoner, inkludert Egypt, Tyrkia og Qatar, med mål om gjenoppbygging av Gaza og fred gjennom økonomisk utvikling, i kontrast til eldre internasjonale institusjoner. Ledere fra blant annet Kasakhstan og Paraguay siteres med positive uttalelser om konseptet.
Konklusjonen i programmet er at hendelsene i Gaza, Iran og Libanon ikke bør ses som separate saker, men som deler av én overordnet konflikt mellom to systemer: et system som beskrives som et «plyndrings»-system drevet gjennom finansknutepunkter og skallselskaper med tilknytning til City of London, og et system av suverene nasjoner som samarbeider om økonomisk oppbygging. Programmet fremstiller finanspolitikken som det avgjørende, men lite synlige våpenet i denne konflikten, og oppfordrer seerne til å følge og støtte kanalens videre dekning.