Kilde: Promethean Action (YouTube)

På Camp David i går ble president Trump spurt om avtalen om nedrustning av Hamas. Han svarte at det er et stort gjennombrudd som ingen trodde var mulig, og knyttet det direkte til «suksessen» USA har hatt mot Iran de siste månedene.

Programlederen påpeker at Hamas fortsatt ikke er fullt nedrustet, at Israel ikke har trukket seg helt ut av Gaza, og at Irans revolusjonsgarde (IRGC) fortsatt avfyrer missiler – men mener dette er underordnet det store bildet: Trump har endret det strategiske landskapet i regionen på måter ingen forutså, og drivkraften bak er ikke forsvarsministeren eller utenriksministeren.

Torsdag publiserte Trump et innlegg på Truth Social om at «Board of Peace» hadde nådd en historisk avtale om full nedrustning av Hamas og andre væpnede grupper i Gaza. Kommentator Joe Scarborough, ingen kjent Trump-tilhenger, uttrykte overraskelse og siterte en kilde som forklarte at arabiske stater og USA hadde lagt press på Hamas og gjort dem fullstendig isolert, mot at de fikk full amnesti om de aksepterte vilkårene. Scarborough kalte det selv «den mest historiske fredsavtalen» i Trumps to presidentperioder.

Programlederens poeng er at Hamas ikke bøyde av for bomber, men for at pengestrømmen fra Iran – via stedfortredere og skallselskaper – ble kuttet stykke for stykke gjennom finansielle virkemidler, ikke luftangrep.

Utenriksminister Marco Rubio skal ha sagt at Israel og Libanon nå snakker sammen for første gang på 30 år, fordi Trump-administrasjonen har tørket ut den politiske og økonomiske støtten til Hizbollah. Fellesnevneren for både Hamas og Hizbollah er ifølge programlederen de samme iranske pengene og våpnene – men det virkelig avgjørende er, hevdes det, enda større enn Iran alene.

Ifølge en kilde i Axios i slutten av juli klaget iranske myndigheter over at de ikke lenger kan betale sine styrker, på grunn av finansministeriets («Treasury») press under finansminister Scott Bessent. Regimet skal stå i fare for bank- og drivstoffmangel, til tross for enorme oljeressurser. Kilden hevdet at iranerne frykter finansministeriet mer enn forsvarsdepartementet.

Programmet argumenterer for at denne administrasjonen ikke førte en tradisjonell, symbolsk sanksjonspolitikk, men gikk rett etter maskineriet som finansierer IRGCs nettverk utenlands og hjemme – kontoer, skallselskaper og mellomledd som kanaliserer penger til Hamas og Hizbollah. Over noen måneder har finansministeriet angivelig utpekt over tusen iranske personer, skip og selskaper innen oljehandel, skyggebanker, shipping, forsikring og kryptovaluta.

Et sentralt poeng er at disse finansielle sporene ikke bare fører til Teheran, men til London – til hedgefond, skallselskaper på De britiske jomfruøyer og forsikringsmarkedet i City of London som lenge dekket iranske oljetankere. Programlederens tese er at Iran ikke bygde dette offshore-systemet selv, men leide det, og at det egentlige målet for kampanjen er selve dette internasjonale finansmaskineriet, ikke bare Iran som «kunde».

Den iranske rialen skal ha kollapset kraftig, og inflasjonen ligger nær 70 prosent. Ifølge programmet er dette et press et land kan komme seg etter en bombekampanje, men vanskelig kan fortsette krig under når lønningene uteblir – noe som også rammer Hamas og Hizbollah.

For å underbygge at dette var planlagt fra dag én, vises det til et intervju med finansminister Scott Bessent i mars 2025, der han beskrev at 40–50 prosent av arbeidsdagen hans gikk med til nasjonal sikkerhet: sanksjoner, OFAC, hvitvasking, og utpeking av meksikanske karteller som terrororganisasjoner. Det første målet han nevnte var houthiene, Irans stedfortredere i Jemen – nesten et år før den omtalte militæroperasjonen «Epic Fury» ble satt i gang.

Programmet trekker også fram at «Board of Peace» ble offisielt lansert 19. februar 2026, bare ni dager før Operation Epic Fury, med representanter fra over 40 nasjoner samlet for å gjenoppbygge Gaza. Poenget som gjøres er at institusjonen ble bygget først, og at krigen kom i dens tjeneste etterpå. Det vises til uttalelser fra Kasakhstans og Paraguays ledere under lanseringen, som begge beskrev det som noe helt uten sidestykke og som et brudd med et system de mener har vært ute av stand til å løse konflikter i tiår.

Konklusjonen som trekkes er at hendelsene i Iran, Gaza og Libanon ikke bør forstås som separate saker, men som deler av én og samme konflikt: et «imperialt» system som livnærer seg på knutepunkter, skallselskaper og offshore-kontoer med sentrum i City of London, satt opp mot et system av suverene nasjoner som oppmuntres til å bygge og utvikle seg økonomisk. Programlederen, Susan Kokinda, presenterer dette som det egentlige, underliggende oppgjøret, og avslutter med å oppfordre seerne til å abonnere på Promethean Actions nyhetsbrev og støtte arbeidet videre.