Kilde: Promethean Action (YouTube)

På Camp David i går ble president Trump spurt om Hamas-nedrustningsavtalen, og svaret hans forteller deg mer enn du kanskje aner. »Det er et stort gjennombrudd. Ingen har noensinne trodd at det ville... Ingen trodde det ville være mulig å avvæpne Hamas. Det viser dere suksessen vi har med Iran, for går du 4 måneder tilbake, 5 måneder tilbake, ville en slik avtale vært umulig.«

Han forklarte gjennombruddet i Gaza ved å peke på Iran. Nå vil den politiske kommentaren si at Hamas ennå ikke er avvæpnet, at Israel ennå ikke er ute av Gaza, og at IRGC fortsatt skyter ut missiler. Alt det er sant, og det er alt sammen utenfor poenget. Donald Trump har endret det strategiske landskapet i hele regionen, og konflikter som har sett fastfrosset ut i tiår, har plutselig fått en vei ut. Han gjør det på måter ingen ser komme. Og mannen som gir ham våpenet til å gjøre det, det er ikke krigsministeren eller utenriksministeren. Våpenet er ikke det du ser for deg, og målet er ikke én nasjon eller én gruppe.

Jeg er Susan Kokinda, og jeg har kjempet mot det systemet i over 50 år. Og hvis du vil være med i den kampen, trykk på lik, del og abonner-knappene så vi kan holde kontakten og utvide rekkevidden vår på YouTube.

Her er hva jeg dekker i dag. For det første skal jeg vise dere to gjennombrudd i Midtøsten som nesten ingen trodde var mulig, og hva de har til felles. For det andre, våpenet som fikk det til å skje, og hvorfor den andre siden frykter det mer enn en hær. Og for det tredje, beviset på at ingenting av dette var improvisert, og at blåkopien ble tegnet lenge før de første skuddene falt for 5 måneder siden.

Så la oss begynne med Gaza og Hamas. På torsdag la president Trump ut et innlegg på Truth Social som tok alle på senga. Han skrev: «I dag oppnådde Fredsstyret en historisk avtale om en fullstendig nedrustning av Hamas og alle andre væpnede grupper i Gaza. Dette er et monumentalt skritt mot varig fred og sikkerhet.» Alle vet at Hamas' aksept av å avvæpne seg bare er det første skrittet. Men de har aldri gått med på det. De har aldri tatt det skrittet, og nå har de det.

Dette var så uventet at ikke engang Joe Scarborough rakk å vri det til noe annet. Og han erkjente hvor enestående det var. »Hamas, er jeg blitt fortalt av denne tjenestemannen, har gått med på å gi fra seg våpen, oppgi plasseringen til alle tunnelene som finnes i Gaza, og har gått med på en avvikling. Hvordan er det mulig, spurte jeg. Svaret var at arabiske stater samlet seg mot Hamas, arabiske allierte, USA, alle la press på Hamas for å godta avtalen og lot dem forstå at de var fullstendig isolert. Til gjengjeld har de fått amnesti, fullt og helt amnesti, hvis de godtar vilkårene i denne avtalen, noe de sier de har gjort.«

Litt senere i samme intervju påpekte Scarborough at Bibi Netanyahu ikke ville ønske å være i en posisjon der han, sitat, «sprenger det som virkelig ville vært den mest historiske fredsavtalen i Donald Trumps to perioder». Ja, han kalte det den mest historiske fredsavtalen i Donald Trumps to perioder. Joe Scarborough er ikke en mann som har brukt de siste 10 årene på å heie på Donald Trump. Men dette er en mann som ikke klarer å forklare hva han nettopp så. Og at han ikke kan forklare det, vel, det er faktisk selve saken.

Her er det han ikke kan forklare. Hamas bøyde seg ikke for bomber eller opprør. Hamas bøyde seg da sjekkene sluttet å gå gjennom. Pengene som har holdt dem operative, den iranske rørledningen, kontanter som beveger seg gjennom fasader og stedfortredere og mellomledd. Dette har blitt tatt fra hverandre bit for bit, ikke med luftangrep, men med instrumenter de fleste aldri har hørt om.

Hold på den tanken, for Hamas er ikke hele historien. Som Marco Rubio sa i går under kabinettmøtet på Camp David, har Israels og Libanons regjeringer ikke møttes på 30 år, og nå snakker de sammen. Hvordan skjedde det? Fordi Trump-administrasjonen tørker ut den politiske og økonomiske støtten til Hizbollah, kraften som har holdt konflikten gående.

Så hva har disse to skueplassene, Hamas og Hizbollah, til felles? De samme pengene og de samme våpnene fra Iran. Men her er delen som betyr noe. Det er faktisk større enn Iran. Men før jeg kommer til det, bør dere sjekke ut Promethean Actions gratis nyhetsbrev. Vi gir abonnentene våre 40 000 fots-perspektivet slik at de kan forstå dette raskt skiftende strategiske bildet. Lenken er i beskrivelsen.

Så hva har endret seg for å gjøre disse gjennombruddene mulige? Den 27. juli fortalte en høytstående tjenestemann i administrasjonen Axios dette: «Etterretningen fanger opp at iranerne klager over at de ikke kan betale sine krigere. Hvorfor? På grunn av det finansielle presset. På grunn av Finansdepartementet. På grunn av det Scott Bessent gjør.» Samme tjenestemann sa at regimet står i fare for bankuttak og bensinmangel. Dette i et av de mest oljerike landene på jorden. Så sa han dette: «De er mer redde for Finansdepartementet enn krigsdepartementet.» Mer redde for finansministeren enn krigsministeren. Det er setningen som hele den iranske heiagjengen, fra bedriftspressen til de Trump-fiendtlige influenserne, ikke klarer å bearbeide.

Så hvordan klarte en finansminister det hangarskipsgrupper ikke kunne klare alene? For sanksjoner mot Iran var teater. Litt press her, litt der, aldri en reell trussel mot spillet. Et spill der imperial kontroll over oljeprisene var avhengig av å holde Midtøsten ustabil og Hormuz-stredet på kanten. Peter Navarro kaller det terrorpremien.

Denne administrasjonen kastet spilleboken. Den gikk ikke etter Irans økonomi i det abstrakte. Den gikk etter maskineriet som finansierer Irans operasjoner i utlandet og hjemme. IRGCs eksterne nettverk, kontoene og fasadeselskapene og mellomleddene som flytter penger til Hamas og til Hizbollah. De kalte det økonomisk raseri. Og i løpet av noen måneder har Finansdepartementet utpekt over tusen iranske enkeltpersoner, skip og selskaper. Oljehandelen, skyggebankene, shippingen, forsikringen, kryptoen. Hver rute regimet brukte for å flytte en dollar, stengt én etter én.

Følg nå de utpekingene til der pengene faktisk befinner seg. De fører ikke til Teheran. De fører til London. Til hedgefond i Knightsbridge, til skallselskaper på De britiske jomfruøyer, til Londons forsikringsmarked som dekket tankskipene helt til det bestemte seg for å kutte dem av. Iran bygde ikke den offshore-maskinen. Det leide den. Som betyr at hver knutepunkt Finansdepartementet stenger, ikke bare klemmer Iran. Iran er en kunde. Maskinen er målet. Og vi har vist dere hvem som eier den maskinen i svært lang tid.

Den økonomiske skaden taler for seg selv. Irans valuta har kollapset til 2 millioner mot dollaren. Inflasjonen er nær 70 %. Nå kan man kanskje komme seg etter en bombekampanje, men man kan ikke føre krig når lønningene slutter å gå gjennom. Og når lønningene stopper for Teheran, stopper de også for Hamas og Hizbollah.

Våpenet som knekte Irans stedfortredernettverk, var ikke en bombe. Det var ikke et diplomatisk ultimatum. Det var et sett med finansielle instrumenter rettet med en presisjon den andre siden aldri så komme. Fordi de aldri forestilte seg en amerikansk administrasjon som forsto hva den faktisk kjempet mot.

Som bringer oss til spørsmålet som betyr noe. Hvis det avgjørende våpenet i hele denne kampanjen var økonomisk, hvem siktet med det? Og når bestemte de seg for å gjøre det? Det ble bestemt helt fra begynnelsen av Trump 47-administrasjonen. Hør hvordan finansminister Scott Bessent svarte på et spørsmål i mars 2025. »Men hva har vært det mest overraskende for deg i denne rollen siden du... siden du kom i embetet?« »Den nasjonale sikkerhetssiden, som jeg vil si utgjør 40-50 % av dagen min. Finansdepartementet gjør mye nasjonalt sikkerhetsarbeid. Enten det er CFIUS når det gjelder utlendinger som vil kjøpe amerikanske eiendeler, enten det er sanksjoner, enten det er OFAC, hvitvasking av penger. Vi har nettopp utpekt de meksikanske kartellene som utenlandske terrororganisasjoner.«

Merk datoen. Mars 2025. Og det første målet Bessent nevnte i det intervjuet var houthiene, Irans stedfortredernettverk i Jemen. Nesten et år før operasjon Epic Fury ble lansert. Og se på verktøyene han lister opp. Hver eneste ett av dem er finansielle, og de går etter pengene.

Nå, her er det nesten alle går glipp av. Bessents instrumenter blir satt inn for å felle et globalistisk system og dets nettverk. Men denne administrasjonen kom ikke bare for å rive ned det gamle. Den kom for å erstatte det. Og den hadde allerede lagt grunnmuren.

Gå tilbake til presidentens kunngjøring om Hamas-nedrustningsavtalen. Under hvem sin beskyttelse ble den avtalen inngått? Fredsstyret. Hvem takket han for å ha hjulpet til med å forhandle frem avtalen? Egypt, Tyrkia og Qatar. Alle medlemmer av Fredsstyret. Og når ble Fredsstyret offisielt lansert? 19. februar 2026. Det var bare 9 dager før operasjon Epic Fury ble lansert.

Donald Trump samlet representanter fra mer enn 40 nasjoner, ikke bare fra Midtøsten, for å innkalle til det første møtet i Fredsstyret, med oppgaven å gjenoppbygge Gaza. Han bygde institusjonen først. Så gikk han til krig i dens tjeneste.

Forstå nå hva Fredsstyret er. Det er en institusjon av suverene nasjoner, inkludert mange muslimske nasjoner, og ikke alle i Midtøsten, forpliktet til fred og økonomisk utvikling. Dette er ikke en oppvarmet FN som forvalter den imperiale spilleboken. Og mange av de som deltok på stiftelseskonferansen gjorde det klart.

Her er hva lederen av Kasakhstan sa. Han fanget essensen av det. »Verden har aldri sett et trekk som dette. Det er helt uten sidestykke fordi, i bunn og grunn, fred gjennom oppbygging er et svært innovativt konsept.« Og presidenten i Paraguay var enda mer direkte. Han sa: »Vi har mistet håpet om å løse problemer i mange tiår. Et system som var ødelagt. Et system som ikke var i stand til å komme med løsninger. Nå ser vi at, takket være deres lederskap, løser vi problemene.«

Et system som var ødelagt. Ikke et system som trengte en ny leder eller en ny forhandlingskomité, men et ødelagt system. Og 9 dager før Donald Trump sto frem, ble institusjonen som skulle erstatte det gamle, etablert. Og i går fikk den institusjonen Hamas til å gå med på å avvæpne seg.

Som er grunnen til at ingenting av dette gir mening hvis du ser på det ett slag om gangen. Det er ikke Iran, det er ikke Hamas, det er ikke Libanon. Det er én krig mellom to systemer. Ett system plyndrer gjennom flaskehalser og skallselskaper og offshore-kontoer, alt drevet gjennom the City of London. Det bygger ingenting, og det stiller seg over nasjoner og tar sin andel. Det andre tillater og oppmuntrer suverene nasjoner til å bygge og utvikle seg, og til å oppdage at når den økonomiske kaken vokser, kan de faktisk leve i fred med hverandre. Det er det amerikanske systemet.

Så den virkelige krigen var aldri neokonenes krig eller antikrigs-flokkens krig. Det er det imperiale plyndringssystemet mot suverene nasjoner forpliktet til å bygge. Som er grunnen til at den avgjørende skikkelsen ikke kommanderer noen hær og ingen ambassade. Det er den virkelige krigen. Bessent sa det i mars i fjor. Fredsstyret møttes 9 dager før krigen. Det var alt der fra begynnelsen. Du måtte bare vite hvilken krig du så på.

Det er krigen Promethean Action følger og kjemper. Og hvis du vil være en del av den, bli bidragsyter eller støttemedlem. For kampen foran oss er større enn de vil at du skal vite.

Dette har vært din lørdags-oppsummering. Takk for at du så på. »Vær snill og ta deg et øyeblikk til å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev på prometheanaction.com.«