Kilde: Promethean Action (YouTube)

Da president Trump på Camp David ble spurt om avvæpningsavtalen med Hamas, kalte han det et stort gjennombrudd som ingen trodde var mulig — og knyttet suksessen direkte til presset mot Iran. Han pekte på at en slik avtale hadde vært utenkelig for bare fire–fem måneder siden.

Programlederen, Susan Kokinda, argumenterer for at Trump har endret den strategiske situasjonen i hele regionen, og at konflikter som har vært fastlåst i tiår, plutselig har fått en vei ut. Hun peker på at våpenet som gjorde det mulig, ikke er det man umiddelbart tenker på, og at målet ikke er én nasjon eller én gruppe.

Sentralt i sakens kjerne er en Truth Social-melding fra Trump der han omtalte en historisk avtale om full avvæpning av Hamas og andre væpnede grupper i Gaza, formidlet gjennom det såkalte 'Board of Peace'. Selv kommentatoren Joe Scarborough, ingen kjent Trump-tilhenger, innrømmet at dette var uventet: ifølge ham la arabiske stater og USA press på Hamas og isolerte dem, mot at gruppen fikk amnesti om de aksepterte avtalen.

Kokinda hevder at Hamas ikke ga etter for bomber, men fordi pengestrømmen fra Iran — via mellomledd og skallselskaper — ble kuttet, ikke gjennom luftangrep, men gjennom finansielle virkemidler. Hun trekker parallellen til Libanon, der Israel og Libanon nå snakker sammen for første gang på 30 år, noe hun tilskriver at Trump-administrasjonen har tørket ut den politiske og økonomiske støtten til Hizbollah. Fellesnevneren mellom Hamas og Hizbollah er ifølge henne penger og våpen fra Iran — men hun mener det egentlige målet er større enn Iran alene.

Hun viser til uttalelser om at Iran sliter med å betale sine styrker på grunn av finansielt press fra det amerikanske finansdepartementet under Scott Bessent, og at regimet angivelig frykter bankuttak og bensinmangel i et oljerikt land. Et sitat hun trekker frem er at iranerne visstnok frykter finansdepartementet mer enn forsvarsdepartementet.

Kokinda mener sanksjonene mot Iran tidligere var tannløse, men at denne administrasjonen i stedet gikk etter selve maskineriet som finansierer Irans revolusjonsgarde (IRGC) og dets nettverk til Hamas og Hizbollah — gjennom det hun kaller 'økonomisk raseri': over tusen iranske personer, skip og selskaper er sanksjonert, og ruter for olje, skyggebanker, shipping, forsikring og kryptovaluta er stengt. Hun hevder disse sanksjonene til syvende og sist leder til finansaktører i London — hedgefond, skallselskaper og forsikringsmarkedet — og at Iran kun har leid dette systemet, ikke eid det, slik at Iran i realiteten er en kunde av et større nettverk hun mener er hovedmålet.

Hun viser til at Irans valuta har kollapset og at inflasjonen nærmer seg 70 prosent, og konkluderer med at selv om et land kan overleve bombing, kan det ikke føre krig når lønningene uteblir — noe som også rammer Hamas og Hizbollah.

Videre trekker hun frem en uttalelse fra finansminister Scott Bessent fra mars 2025, der han beskrev at en stor del av arbeidsdagen hans gikk med til nasjonal sikkerhet — sanksjoner, hvitvaskingsarbeid og lignende — og nevnte Houthiene, Irans stedfortredernettverk i Jemen, nesten et år før den omtalte militæroperasjonen. Kokinda mener dette viser at strategien var planlagt lenge i forveien.

Hun kobler dette til opprettelsen av 'Board of Peace' 19. februar 2026 — ni dager før den nevnte operasjonen — der representanter for over 40 nasjoner, inkludert Egypt, Tyrkia og Qatar, samlet seg for å bygge opp igjen Gaza. Poenget hennes er at institusjonen ble bygget først, og at militære/økonomiske tiltak kom i dens tjeneste etterpå. Hun siterer blant annet Kasakhstans leder, som kalte det en enestående og innovativ tilnærming til fred gjennom oppbygging, og Paraguays president, som beskrev det som et gjennombrudd etter tiår med et system som ikke leverte løsninger.

Kokindas konklusjon er at dette ikke handler om enkeltland eller -grupper, men om en større konflikt mellom to systemer: et system hun beskriver som plyndring gjennom knutepunkter, skallselskaper og offshorekontoer med London som sentrum, mot suverene nasjoner som får bygge og utvikle seg økonomisk. Hun avslutter med å oppfordre seerne til å abonnere på nyhetsbrevet til Promethean Action og støtte arbeidet deres.