Kilde: Promethean Action (YouTube)

Da president Trump ble spurt om Hamas-nedrustningsavtalen på Camp David i går, ga svaret hans mer informasjon enn man skulle tro. «Det er et stort gjennombrudd,» sa han. «Ingen trodde det ville være mulig å nedruste Hamas. Det viser suksessen vi har med Iran, for går du fire-fem måneder tilbake, ville en slik avtale vært umulig.»

Trump knytter altså gjennombruddet i Gaza direkte til presset mot Iran. Den politiske kommentarklassen vil peke på at Hamas ennå ikke er fullstendig nedrustet, at Israel fortsatt er i Gaza, og at Irans revolusjonsgarde (IRGC) fortsatt skyter opp missiler. Alt dette er riktig, men det er samtidig utenfor poenget: Trump har endret det strategiske landskapet i hele regionen, og konflikter som har virket fastlåst i tiår, har plutselig fått en løsning i sikte. Og ifølge programlederen er det ikke krigsministeren eller utenriksministeren som har levert dette verktøyet — våpenet er ikke det man umiddelbart ser for seg, og målet er verken én nasjon eller én gruppe.

Programlederen, Susan Kokinda, presenterer seg som en som har «kjempet mot systemet» i over 50 år, og lister opp dagens tre temaer: To tilsynelatende umulige gjennombrudd i Midtøsten og hva de har felles; våpenet som muliggjorde dem, og hvorfor motstanderne frykter det mer enn en hær; og bevis for at ingenting var improvisert — planen skal ha ligget klar lenge før de første militære operasjonene startet for fem måneder siden.

På torsdag publiserte Trump et innlegg på Truth Social om at det såkalte «Fredsstyret» (Board of Peace) hadde inngått en historisk avtale om full nedrustning av Hamas og alle andre væpnede grupper i Gaza — omtalt som et monumentalt skritt mot varig fred og sikkerhet. Poenget som fremheves, er at Hamas aldri tidligere har gått med på et slikt skritt.

Ifølge programmet var nyheten så overraskende at selv MSNBC-verten Joe Scarborough, som lenge har vært kritisk til Trump, måtte innrømme at det var uten sidestykke. Scarborough siterte en tjenestemann på at Hamas har gått med på å gi fra seg våpen, oppgi plasseringen til samtlige tunneler i Gaza og godta en avvæpningsprosess. Forklaringen tjenestemannen ga, var at arabiske stater og USA samlet seg mot Hamas og gjorde det klart at organisasjonen sto fullstendig isolert — mot at medlemmene fikk fullt amnesti dersom de aksepterte vilkårene. Scarborough pekte også på at Netanyahu neppe ønsket å fremstå som den som saboterte det han selv kalte den mest historiske fredsavtalen i Trumps to presidentperioder.

Programlederens tolkning er at Hamas ikke bøyde av for bomber, men for at pengestrømmen tørket inn. Den iranske finansieringen — kontanter kanalisert gjennom fasadeselskaper, mellomledd og stedfortredere — skal ha blitt systematisk demontert, ikke med luftangrep, men med finansielle virkemidler de fleste knapt kjenner til.

Det samme mønsteret trekkes frem for Libanon: utenriksminister Marco Rubio skal ha uttalt på et kabinettmøte på Camp David at Israel og Libanon, som ikke har hatt direkte kontakt på 30 år, nå snakker sammen — fordi administrasjonen har strupet den politiske og økonomiske støtten til Hizbollah, som har holdt konflikten i live. Fellesnevneren for både Hamas og Hizbollah er ifølge programmet de samme pengestrømmene og våpnene fra Iran — men det virkelige bildet skal være enda større enn Iran alene.

Som forklaring på hva som har endret seg, viser programmet til en Axios-kilde fra 27. juli: en høytstående tjenestemann skal ha sagt at etterretningen fanger opp at iranerne klager over at de ikke lenger klarer å betale sine styrker, som følge av det finansielle presset fra det amerikanske finansdepartementet under Scott Bessent. Samme kilde skal ha advart om fare for bankrush og drivstoffmangel i et av verdens mest oljerike land, og oppsummert at regimet frykter finansdepartementet mer enn krigsdepartementet.

Programmet argumenterer for at tidligere sanksjoner mot Iran i stor grad var symbolske, mens denne administrasjonen i stedet gikk etter selve maskineriet som finansierer IRGCs virksomhet hjemme og ute — kontoer, fasadeselskaper og mellomledd som kanaliserer penger til Hamas og Hizbollah. Kampanjen omtales internt som «økonomisk raseri», og finansdepartementet skal i løpet av få måneder ha sanksjonert over tusen iranske personer, skip og selskaper knyttet til oljehandel, skyggebanker, shipping, forsikring og kryptovaluta.

Ifølge programlederen leder ikke disse sanksjonssporene til Teheran, men til London — til hedgefond i Knightsbridge, skallselskaper på De britiske jomfruøyer og forsikringsmarkedet i City of London som tidligere dekket iranske tankskip. Poenget som fremmes, er at Iran ikke selv bygde dette offshore-nettverket, men leide seg inn i et allerede eksisterende system — og at hvert ledd finansdepartementet stenger ned dermed også rammer eierne av selve infrastrukturen, ikke bare Iran som kunde.

Det vises til at den iranske valutaen har kollapset kraftig og at inflasjonen nærmer seg 70 prosent, og programmet konkluderer med at et regime kan overleve bombekampanjer, men ikke stanset lønnsutbetaling — noe som også rammer Hamas og Hizbollah når iranske midler stopper opp.

Deretter trekkes en tidslinje: I et intervju fra mars 2025 skal finansminister Scott Bessent ha beskrevet at nasjonal sikkerhet utgjør 40-50 prosent av arbeidsdagen hans, med henvisning til blant annet CFIUS-gjennomganger av utenlandske oppkjøp, sanksjoner, hvitvaskingsarbeid gjennom OFAC, og at de meksikanske kartellene nettopp var utpekt som fremmede terrororganisasjoner. Det første målet han nevnte, var ifølge programmet houthiene — Irans stedfortredere i Jemen — nesten et helt år før den omtalte militæroperasjonen («Epic Fury») ble innledet, og samtlige virkemidler han listet opp var finansielle.

Programlederens hovedpoeng er at disse finansielle virkemidlene ikke bare var ment å rive ned et eksisterende globalt system, men også bygge et nytt: Kort tid før Hamas-nedrustningsavtalen viser hun til at avtalen ble inngått i regi av «Fredsstyret», med Egypt, Tyrkia og Qatar takket for sin rolle som medlemmer av dette styret — som ifølge programmet ble formelt lansert 19. februar 2026, bare ni dager før den militære operasjonen startet. Fredsstyret beskrives som en sammenslutning av over 40 suverene nasjoner, inkludert mange muslimske land, med mål om gjenoppbygging av Gaza og økonomisk utvikling — og fremstilles bevisst som noe annet enn en «oppvarmet utgave av FN».

Som støtte for dette siteres blant annet Kasakhstans president, som skal ha kalt konseptet «fred gjennom oppbygging» helt uten sidestykke, og Paraguays president, som skal ha beskrevet det tidligere systemet som varig ødelagt og ute av stand til å levere løsninger — i kontrast til det han opplevde som ny fremgang.

Programmets konklusjon er at disse hendelsene ikke gir mening enkeltvis — verken Iran, Hamas eller Libanon for seg selv — men må forstås som én konflikt mellom to systemer: et system som ifølge programlederen «plyndrer» gjennom flaskehalser, skallselskaper og offshorekontoer med utspring i City of London, mot et system av suverene nasjoner som bygger og utvikler seg og dermed kan oppnå fred gjennom økonomisk vekst. Den avgjørende aktøren i dette bildet, hevder hun, er verken en hær eller en ambassade, men de finansielle virkemidlene Bessent beskrev allerede i mars i fjor — lenge før Fredsstyret ble stiftet ni dager før operasjonen startet.

Episoden avsluttes med en oppfordring om å støtte Promethean Action som bidragsyter eller medlem, samt en påminnelse om å abonnere på nyhetsbrevet på prometheanaction.com.