Kilde: Promethean Action (YouTube)

Programlederen tar utgangspunkt i en uttalelse fra president Trump ved Camp David, der han ble spurt om nedrustningsavtalen med Hamas. Trump kalte det et stort gjennombrudd som ingen trodde var mulig, og knyttet det direkte til suksessen med Iran-politikken de siste månedene.

Programlederen, Susan Kokinda, peker på at kommentatorer vil innvende at Hamas ennå ikke er fullt nedrustet, at Israel fortsatt er i Gaza, og at Irans revolusjonsgarde (IRGC) fortsatt skyter opp missiler. Poenget hennes er likevel at Trump har endret hele den strategiske situasjonen i regionen, og at fastlåste konflikter plutselig har fått en vei ut - drevet av noe hun kaller et uventet «våpen» som ikke er verken forsvarsministeren eller utenriksministeren.

Hun varsler at episoden vil vise: (1) to gjennombrudd i Midtøsten nesten ingen trodde var mulig, og hva de har til felles; (2) hvilket «våpen» som muliggjorde dem, og hvorfor motparten frykter det mer enn en hær; og (3) bevis for at dette var planlagt lenge før konfliktene startet.

Om Gaza: Torsdag postet Trump på Truth Social at «Board of Peace» hadde inngått en historisk avtale om full nedrustning av Hamas og alle andre væpnede grupper i Gaza - noe Hamas aldri tidligere hadde godtatt. Kommentatoren Joe Scarborough, ingen kjent Trump-tilhenger, innrømmet på sendingen at dette var uten sidestykke: en tjenestemann skal ha fortalt ham at Hamas gikk med på å avlevere våpen, oppgi plasseringen av tunneler i Gaza, og godta en avvikling av sin militære kapasitet - mot full amnesti. Ifølge kilden var det arabiske staters samlede press mot Hamas, med beskjed om at de var fullstendig isolert, som fikk dem til å godta avtalen. Scarborough omtalte den også som den mest historiske fredsavtalen i løpet av Trumps to presidentperioder.

Programlederens forklaring er at Hamas ikke ga etter for bomber, men fordi pengestrømmen - den iranske finansieringskanalen gjennom stedfortredere og skallselskaper - ble demontert bit for bit ved hjelp av finansielle virkemidler, ikke luftangrep.

Hun trekker også fram at utenriksminister Marco Rubio dagen før, på et kabinettsmøte på Camp David, pekte på at Israel og Libanon nå snakker sammen for første gang på 30 år, fordi Trump-administrasjonen har tørket ut den politiske og økonomiske støtten til Hizbollah, kraften som har holdt konflikten i live.

Fellesnevneren mellom Hamas og Hizbollah er ifølge programmet den samme iranske pengestrømmen og de samme våpnene - men det egentlige målet er større enn Iran alene.

Deretter vises til en kilde i Axios (27. juli) om at etterretning registrerer at iranske myndigheter klager over at de ikke klarer å betale sine krigere, på grunn av det finansielle presset fra det amerikanske finansdepartementet under ledelse av Scott Bessent. Samme kilde skal ha sagt at regimet risikerer bank-run og bensinmangel - i et av verdens mest oljerike land - og at iranske myndigheter er mer redde for finansministeren enn for forsvarsministeren.

Programmet argumenterer for at sanksjoner mot Iran tidligere var mer symbolske («teater»), i et system der ustabilitet i Midtøsten og press på Hormuz-stredet tjente en global oljeprisagenda. Den nye tilnærmingen skal i stedet ha gått rett etter maskineriet som finansierer IRGCs nettverk utenfor og innenfor Iran - kontoer, skallselskaper og mellomledd som overfører penger til Hamas og Hizbollah, i det som omtales som en «økonomisk rasende» kampanje. På få måneder skal Finansdepartementet ha satt over tusen iranske personer, skip og selskaper på sanksjonslister, og stengt ruter for olje, skyggebank-virksomhet, skipsfart, forsikring og kryptovaluta.

Programmet hevder at når man følger disse sanksjonene til hvor pengene faktisk befinner seg, leder sporet ikke til Teheran, men til London - til hedgefond, skallselskaper på De britiske jomfruøyer, og det Londonbaserte forsikringsmarkedet som dekket oljetankere inntil det ble kuttet. Konklusjonen som trekkes er at Iran ikke bygde dette offshore-systemet selv, men leide det - og at hvert ledd Finansdepartementet stenger derfor ikke bare rammer Iran, men selve systemet Iran er kunde av.

Som bevis på den økonomiske skaden nevnes at den iranske valutaen har kollapset til rundt 2 millioner mot dollar, og at inflasjonen ligger nær 70 prosent. Poenget er at man kan komme seg etter en bombekampanje, men ikke føre krig når lønningene ikke lenger kan betales - noe som også rammer Hamas og Hizbollah når den iranske pengestrømmen stopper.

Programmet hevder at det avgjørende «våpenet» som brøt opp Irans stedfortrederenettverk, ikke var bomber eller diplomatisk press, men presise finansielle virkemidler rettet mot et system motparten ikke forsto at de kjempet mot.

Deretter stilles spørsmålet om hvem som sto bak denne strategien, og når den ble bestemt. Svaret som gis er at det ble lagt allerede ved starten av den andre Trump-administrasjonen. Det vises til et intervju med finansminister Scott Bessent fra mars 2025, der han forklarte at rundt 40-50 prosent av arbeidsdagen hans går til nasjonal sikkerhet - blant annet CFIUS-vurderinger av utenlandske oppkjøp, sanksjoner, OFAC og hvitvaskingsarbeid, samt at meksikanske karteller nylig var utpekt som utenlandske terrororganisasjoner. Det første målet Bessent nevnte i intervjuet skal ha vært Houthiene, Irans stedfortredernettverk i Jemen - nesten et år før den omtalte militæroperasjonen («Operation Epic Fury») ble satt i gang. Programmet peker på at alle virkemidlene han listet opp, var finansielle og rettet mot pengestrømmen.

Et poeng programmet trekker fram er at Bessents virkemidler ble brukt til å bryte ned et eksisterende globalt system, men at administrasjonen samtidig hadde forberedt noe som skulle erstatte det: «Board of Peace», som fikk æren for Hamas-avtalen, med Egypt, Tyrkia og Qatar takket for sin rolle i forhandlingene - alle medlemmer av dette rådet. Rådet ble offisielt lansert 19. februar 2026, bare ni dager før den omtalte militæroperasjonen startet. Ifølge programmet samlet Trump da representanter fra over 40 land, ikke bare fra Midtøsten, til det første møtet i rådet, med mandat om å gjenoppbygge Gaza - altså ble institusjonen bygget først, og militæroperasjonen kom i dens tjeneste etterpå.

Board of Peace beskrives som en sammenslutning av suverene stater, inkludert flere muslimske land utenfor Midtøsten, forpliktet til fred og økonomisk utvikling - og ikke, ifølge programmet, en ny utgave av FN. Det siteres blant annet Kasakhstans president, som skal ha kalt det et helt uten sidestykke og et innovativt konsept om «fred gjennom oppbygging», og Paraguays president, som skal ha sagt at verden i flere tiår hadde mistet håpet om å løse problemer i et system som var ødelagt, men at man nå takket være dette lederskapet endelig løser problemene.

Programmets konklusjon er at ingen av hendelsene gir mening hvis man ser på dem én konflikt av gangen - det dreier seg verken bare om Iran, Hamas eller Libanon isolert sett, men om én konflikt mellom to systemer: ett system som livnærer seg på kontrollpunkter, skallselskaper og offshore-kontoer knyttet til The City of London, uten å bygge noe selv; og et annet - omtalt som det amerikanske systemet - som lar suverene nasjoner bygge og vokse økonomisk, og dermed oppdage at de kan leve i fred med hverandre når den økonomiske kaken vokser.

Avslutningsvis hevdes det at den virkelige striden aldri var mellom «nykonservative» og «antikrigsbevegelsen», men mellom et plyndrende imperialistisk system og suverene nasjoner som ønsker å bygge - og at nøkkelfiguren i dette derfor ikke er noen som kommanderer en hær eller en ambassade. Programmet peker igjen på at Bessent varslet dette allerede i mars i fjor, og at Board of Peace møttes ni dager før den omtalte militæroperasjonen - alt var lagt fra starten, ifølge programmet, man måtte bare vite hvilken krig man egentlig så på. Episoden avsluttes med en oppfordring om å abonnere på Prometheian Actions nyhetsbrev.